Vær forsiktig med hva du ønsker deg, ønsket kan gå i oppfyllelse…. dette er et ordtak det er mye sannhet i. For meg som fotograf har det alltid vært viktig å se, bruke øynene, se hva andre kanskje ikke legger merke til, la hjernen prosessere situasjoner og motiver, motiver som er viktig for meg og gir meg fotoglede. Gjerne også det imperfekte når det gjelder teknisk kvalitet, skarphet osv, men bilder som forteller en historie…. har en «nerve». Frem til for noen år siden var min hverdag fylt med den typen fotografering, kanskje ikke så lukurativt å drive med, men ga meg tonnevis av fotoglede.
Bare fotoglede betaler ikke regningene, og jeg ønsket å tjene godt på min fotografering, frilans boligfotograf er en ganske lukerativ bransje, og plutselig gikk ønsket i oppfyllelse med mye mer oppdrag enn jeg ønsket meg.
Endelig, en X-E2 er tilbake i hånda
Levebrødet spiste fotointeressen
I alle jobber er det viktig å tjene penger, det er tross alt pengene vi lever av. Jeg jobbet med portrettfotografering, reklame, et bryllup i ny og ne, altså fotografering som ga meg inntekt, og hvor jeg også kunne bruke min kreativitet på en hyggelig måte. Men.. hjertet var ikke helt der, min store lidenskap er, og har alltid vært det dokumentariske rundt fotografering. Jeg tenker da i hovedsak streetfoto, historier osv. Disse små øyeblikkene som oppstår der og da, og som aldri kommer til å skje igjen, det er kun dette ene øyeblikket. Å fange slike øyeblikk med kameraet ga meg en enorm glede. Men… man må som sagt tjene penger, og jeg havnet, kanskje litt ufrivillig, i markedet for bolig og eiendomsfotografering. Det ble etterhvert så travelt at all annen form for fotografering ble skjøvet til side, og jeg hadde kun fokus på bolig og eiendomsfoto. Et stressløp hvor jeg skulle forholde meg til et stort knippe eiendomsmeglere, strenge krav til hvordan bildene skulle se ut, stramme tidsfrister og 16 timers arbeidsdager med kameraet i hånden. Sakte men sikkert spiste jobben gleden jeg alltid har hatt av fotografering, og kameraet ble bare et arbeidsverktøy hvor jeg jobbet etter en slags norm hvor alt skal se likt ut, og hjernen omprogrammerte seg etterhvert kun til å se alt i vidvinkel, rette linjer, perfekte perspektiver og rene flater.
Fra å være den som alltid hadde et kamera i lomma eller over skulderen, gikk jeg til å være den som ikke engang orket å ta i et kamera på fritiden. Jeg tok ikke engang et kamera med på helge og ferieturer, og sakte men sikkert ble døra til det kreative rommet i hjernen min lukket og låst.
På leting etter nøkkelen
Det kreative rommet var/er der, døren har bare blitt låst, og jeg hadde lagt nøkkelen på et lurt sted, et sted jeg ikke helt husker hvor var. Jeg må jo selvfølgelig nevne at i september 2025 ble jeg pensjonist, så kamerabagen ble satt til side, og ble stående mer eller mindre urørt i mange måneder. I mellomtiden grublet jeg veldig over hvor jeg hadde lagt nøkkelen til dette kreative rommet i hjernen, jeg ville så gjerne fått låst opp den døra igjen. Månedene har gått, og jeg har brukt tiden på litt andre prosjekter, og fotograferingen har bare ligget der brakk.
Jeg har som sagt grublet veldig på hvor jeg hadde lagt denne nøkkelen, Tone, altså min kone, har hjulpet meg så godt hun har kunnet med å komme på hvor den var blitt av. Plutselig slo det meg…. la meg finne bildegalleriene fra en del år tilbake, se på bildene, hvordan tilnærmingen min var, motiver, hva jeg brukte av utstyr osv. Det var da jeg kom på hvor nøkkelen hadde blitt av.
Nøkkelen heter X-trans Cmos II
Hm, et ganske merkelig navn på en nøkkel. Men ved å gå gjennom gamle bildegallerier sto det helt tydelig for meg, min største fotoglede hadde jeg med mine to Fuji X kameraer, X-T1 og X-E2. Dette er tidlige utgaver av Fujifilm sin X serie, har en 16 megapiksel sensor, treg autofokus, i det hele tatt et kameraer som kanskje er litt udaterte. Jeg skal ikke gå inn på tekniske detaljer her, men disse kameraene med riktig optikk leverer bilder som er i en helt egen kategori. Jeg har dessverre solgt min X-E2, men min X-T1 er fremdeles operativ. Den har nå fått en liten service, og er så god som ny. Dette er et kamera hvor jeg ikke kan jobbe så raskt, det krever at jeg faktisk fotograferer, tenker gjennom hva jeg vil ta bilder av, og må jobbe litt for å få ting så riktig som mulig i kameraet for å slippe unna etterbehandling i Lightroom og Photoshop.
Dette kameraet var altså nøkkelen som skulle til for å låse opp dette rommet i hjernen igjen, og jeg kjenner fotogleden er på god vei tilbake. Jeg har forresten skrevet en liten bloggpost om dette kameraet her…
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, og kjenner på den gode følelsen av å endelig ha fått låst opp det kreative rommet igjen.
Oppdatering:
En X-E2 med XF35 f/1.4 er nå tilbake i fotobagen 🙂